22 dager etter at Gunnar Hanssveen og 517 andre birkebeinere hadde gått i mål på Lysgaardsjordet, var tyske krigs og transportskip på veg nordover med Norge som

mål. Den 9. april begynte okkupantene sin voldsferd nordetter dette dalenes land som er vårt. Norske soldater prøvde å stanse dem.

Den 22. april kom de første tyske tropper til Lillehammer. Det var til dels heftige kamper sør og nord for byen, men Lillehammer selv ble tatt uten ødeleggelser. En teori vil ha det til at tyskerne alt da hadde utsett den lille idylliske Mjøsbyen til et av sine viktigste kvarterer i Norge.

Tyskernes fremrykning nordover Østerdalen gikk omtrent parallelt med operasjonene i Gudbrandsdalen. Elverum ble bombet og ødelagt den 11. april. Til Rena kom tyskerne den 21. april etter å ha brutt gjennom en norsk stilling ved Åsta noen kilometer lenger sør.

Skiløperne sluttet seg til fronten mot landets nye makthavere like selvfølgelig og helhjertet som andre norske idrettsmenn. Med sin kondisjon og sin evne til å ta seg frem i skog og fjell kom mange av dem til å spille sentrale roller i motstandskampen. I fem år gikk ingen birkebeinere om kapp over fjellet med nummer på brystet. Men i traktene mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen ble det tatt mange harde tak i de årene langs flyktningeruter, under våpenslipp og våpentransporter. Det ble lange turer både til fots og på ski.

Vinteren 1943 gikk det en flyktningerute mellom Sjusjøen og Rena og en av dem som tok imot flyktningene på Rena var mannen som har tatt imot mange birkebeinere siden: Leif Norberg. I 1941 var Norberg ansatt på lensmannskontoret hos Renolen, og det hendte nok at lensmannsdrengen lurte unna en del av de våpen som ble innlevert.

Senere sa Norberg opp jobben og ble både områdesjef og distriktssjef i Milorg. Trening i vinterkrig hadde han som frivillig i Finlandskrigen, hvor han var ved fronten fra første til siste dag. "Jeg holdt meg da på beina," sier han. Han kom hjem til Østerdalen samme dag som tyskerne bombet Elverum.