At det ikke ble noe birkebeinerrenn i 1948 skyldtes forskjellige forhold. Det ble i alle fall et savn blant løperne. Det er ingen grunn til å legge skjul på at de to arrangerende lag hadde forskjellige syn på rennets fremtid. Rennet var blitt så populært at det skaffet arrangørene problemer, ikke minst med innkvarteringen.

Det store deltagertallet reiste spørsmålet: Begrensning eller ikke? Rena idrettslag ved Agnar Renolen hadde alltid hevdet at rennet var så krevende at bare vel forberedte løpere burde få starte. En måte å begrense deltagelsen på var å gjøre som i 1947, det vil si å sløyfe turklassene, som stadig vokste.

Lillehammer Skiklubb med Lars Høgvold i spissen mente at Birkebeinerrennet burde være et turrenn, der alle som ville kunne få prøve seg. Uenigheten på dette punkt var klar, men kanskje ikke større enn at det kunne ha blitt renn i 1948 også.